2. OG 9. SEPTEMBER: Ditt verdifulle nabolag -...
I samarbeid med Viken fylkeskommune ønsker vi velkommen til dette populære arrangementet. Denne gangen skal vi besøke Fjellhamar i Lørenskog... Les mer
24. AUGUST: Hagebyvandring - Bjølsen
Velkommen til omvisning i Hjemmets kolonihage på Bjølsen. Omvisningen holdes av Listbet Natland som har rikelig med kunnskap om opprettelsen og... Les mer
Utleie på Vøienvolden gård
Ønsker du å leie Vøienvolden til en feiring, jobbfest eller et seminar i historiske omgivelser? Vøienvolden gård egner seg godt til både små og... Les mer
prev
next
A+ A A-

LEDER - Bystrategi som splitter

Illustrasjonen er hentet fra Riksantikvarens bystrategi 2017-2020 og viser fasadebevaring i Tollbodgaten i Kristiansand. Illustrasjon: Christiansholm Eiendom/arkitekt Ragnhild Hald

Fremtid for fortiden NR.2 - 2017 (45. ÅRGANG), foreningens medlemsblad, er nå ute. Det sendes ut til alle våre medlemmer og tar for seg viktige saker knyttet til kulturminnevernet i Oslo og Akershus. Redaksjonen arbeider kontinuerlig med å holde seg oppdatert på hva som rører seg i miljøet og ønsker at så mange som mulig skal få innsikt i bladets tematikk. Bladets leder er derfor tilgjengelig på nett. Som medlem i Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus får en tre årlige utgaver i posten.

Bystrategi som splitter

Aftenposten presenterte 27. mars Riksantikvarens bystrategi 2017–2020. Budskapet var «færre murklosser med flatt tak» og bedre tilpasning, ja til kopier og ja til høyhus! Ifølge strategidokumentet vil Riksantikvaren «styrke vernet og videreføre eksisterende kvaliteter i de viktigste historiske miljøene». I en tid med økt press på kulturminnene trengs argumenter som overbeviser om at bevaring er avgjørende for attraktive og klimavennlige byer. Her er strategien alt for svak. Påfallende mye handler dessuten om hvordan nybygg bør se ut.

Bystrategien er vesentlig forbedret siden første utkast, som fikk hard kritikk fra forvaltningen og Fortidsminneforeningen. Deler av dokumentet løfter fram kulturminnenes verdi og potensial for god byutvikling og «det grønne skiftet». Bra! Men de konkrete strategiene har enkelte skumle sider, som i verste fall kan undergrave bevaringsarbeidet: «Dersom opplevelsesverdiene til bygningsmiljøet er viktigst, kan bevaring av fasadene være løsningen.» Videre ønskes byreparasjon i form av kopiering. Fokus forskyves fra bevaring av genuine kulturminner med dokumentasjonsverdi i retning av en overflatisk og subjektiv opplevelse.

Fasadebevaring er som å skyte bjørnen og berge skinnet. Det er verken godt eller bærekraftig vern. Riksantikvaren illustrerer dette med et prosjekt fra torget i Kristiansand – i manges øyne et eksempel på hvor galt det kan gå. Murgårdenes fasader står som en skjerm foran et stort nybygg. Fasadene har mistet sitt innhold. De tilsynelatende gamle veggene har dels fått økte etasjehøyder og påbygg. Dette har lite med bevaring å gjøre. Og midt i rekka står et kontrasterende nybygg. Strategidokumentet har flere bilder av kontraster, der det virker tilfeldig hvilke som betegnes som gode eller dårlige.

Bystrategien gir ulike anbefalinger for NB!-områdene og for øvrige historiske miljøer. I nasjonalt viktige områder anbefales nybygg i form av streng tilpasning eller kopiering. I andre områder nevnes virkemidler som radikal transformasjon, fasadebevaring og høyhus. Er dette strategier vi ønsker for bymiljøer med lokal verdi? Riksantikvaren vil være tidlig og tydelig, men med en så bred palett kan det bli forvirrende.

Jeg er ingen kontrastforkjemper, men dette gir ettertanke: Våre historiske byer består av sammensatte miljøer der svært ulike bygninger ofte står side ved side – og vi liker det! På 1800-tallet var fireetasjes murgårder et dramatisk brudd med trehusene, i skala, materialbruk og typologi. Deretter kom funkisgårdene med enda flere etasjer, betongkonstruksjoner, glatte pussfasader og flate tak. De fleste oppfatter mangfoldet som berikende. Nyskaping og brudd kan også tilføre kvaliteter. Sårbarheten i hvert enkelt miljø må vurderes; noen ganger er tilpasset skala tilstrekkelig, andre ganger bør materialer og struktur med. Men som president i Norske Arkitekters Landsforbund Alexandria Algard sa til Aftenposten: «… det går an å lage tilpasset arkitektur som ikke er kopi av den gamle.»

Dagens byer har store utfordringer, men de løses ikke med historiserende kopier. I møte med dagens bruk, teknologi og tekniske forskrifter er kopien en utopi. Dokumentert gjenoppbygging kan i spesielle tilfeller forsvares. Men både kopiering og fasadebevaring bør benyttes helt unntaksvis, og hører ikke hjemme i en strategi fra landets øverste kulturminnemyndighet.

Deler av bystrategien splitter fagmiljøene. Det gjenstår å se om den får noen virkning. Med en levetid på tre år kan den bli et blaff. Arkitektene vil trolig vifte den vekk, og antikvarenes vernesyn endres neppe av en lite omforent strategi. Men hva med utbyggere, politikere, de som anser bevaring som hinder for økt utnyttelse?

Det er urovekkende hvis fasadisme og look-alike-historie blir legitime virkemidler i fagbyråkratiet. Fortidsminneforeningens medlemmer har sikkert ulike syn på dette. Men det som forener oss, er ønsket om mer bevaring, og vi trenger Riksantikvaren på laget! I den kampen er dessverre bystrategien et tveegget sverd.

Siri Hoem

redaktør