Håndverkerkurs for barn på Vøienvolden gård
Takket være støtten fra Sparebankstiftelsen har vi for fjerde gang kunnet arrangere håndverkerkurs for 6. klassebarn. I september fikk vi besøk fra... Les mer
Utleie på Vøienvolden gård
Ønsker du å leie Vøienvolden til en feiring, jobbfest eller et seminar i historiske omgivelser? Vøienvolden gård egner seg godt til både små og... Les mer
prev
next
A+ A A-

LEDER: Med ordet som våpen

For 50 år siden signerte Picasso et fotografi av «Fiskerne» og godkjente Nesjars overføring av kunsten til naturbetongen ved sandblåsing. Sammen skapte de verdenskunst. Foto: Carl Nesjar 1969 / Gro Nesjar Greve For 50 år siden signerte Picasso et fotografi av «Fiskerne» og godkjente Nesjars overføring av kunsten til naturbetongen ved sandblåsing. Sammen skapte de verdenskunst. Foto: Carl Nesjar 1969 / Gro Nesjar Greve

Fremtid for fortiden NR. 3 - 2019 (47. ÅRGANG), foreningens medlemsblad, er nå ute. Det sendes ut til alle våre medlemmer og tar for seg viktige saker knyttet til kulturminnevernet i Oslo og Akershus. Redaksjonen arbeider kontinuerlig med å holde seg oppdatert på hva som rører seg i miljøet og ønsker at så mange som mulig skal få innsikt i bladets tematikk. Bladets leder er derfor tilgjengelig på nett. Som medlem i Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus får en tre årlige utgaver i posten.

Med ordet som våpen

I kulturminnevernet jobber vi med hus og handlingsbåren kunnskap, men ord hører også med i vår verktøykasse. Gjennom ordene kan vi kommunisere, spre kunnskap, inspirere, agitere, skrive uttalelser og tenke. Uten ord blir det lett misforståelser, unødige konflikter eller skinnenighet. Med ordene kan vi sette dagsorden og påvirke verden. I kampens hete er de vårt fremste våpen. Men hjelper det å rope ut det godes sak? Er det noen som lytter utenfor menigheten?

På mitt kjøkken henger et gulnet avisutklipp fra årets siste dag i 2016. Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen ønsker leserne godt nytt år med dette:

 

«Redaktøren i den danske avisa Information, Rune Lykkeberg, sa en gang trøstende til noen unge norske skribenter at alt man skrev hadde en virkning. Ikke bare de få gangene ordene var så sterke og viktige at de endret måten folk tenkte på, men også ellers. Kanskje en leser tok til seg noe av det som var skrevet, kanskje en annen fortalte det til kjæresten, og denne igjen brakte det videre. Hvordan ord virker, kan vi aldri vite eller ha oversikt over, men vi må insistere på at de gjør det. Alltid og uansett.»

 

Dette var midt i den årelange kampen for Y-blokka, som jeg var besatt av. Ordene ga trøst og næring, jeg la dem på hjertet. Ord kan være dråpen som uthuler steinen, eller bølgen som velter og forandrer. Alt vi ytrer, påvirker verden, om så bare ørlite grann. Og alt du leser, påvirker deg. Den som forvalter ordet, har et ansvar. Ordene er avgjørende for et velfungerende demokrati, for debatt og beslutningsprosesser. Jeg ser vårt lille blad i dette store bildet. Vi ønsker å bidra til en rikere verden – med kulturminner.

Vi må aldri slutte å tro at kunnskapsformidling og meningsbrytning har verdi, at noe er sant og noe er oppspinn. (Å påstå at alt er relativt, kan være en unnamanøver.) Når jeg spør skribenter om å skrive, frister jeg med at dette bladet også leses av beslutningstakere. Foreningens medlemmer finnes i hytter og hus, blant byråkrater, i rådhus og på Stortinget. Artiklene kan bli referanser for andre, og innimellom havner de på universitetenes og høyskolenes pensumlister. Planen er at alle årgangene skal skannes og bli offentlig tilgjengelige via Nasjonalbiblioteket, søkbare på Oria.no. Artikkelsidene digitaliseres slik de ble trykket, med tekst og bilder. Det gir mening.

Den papirløse virkeligheten skulle bli effektiv, demokratisk og miljøvennlig. Nå sitter vi her, i søppelberg av kasserte elektroniske dingser, overvåket og overstimulert, fanget i oppbrutte tankerekker. Når alt skal kommenteres momentant, til spontane heiarop, er faren for feilinformasjon stor. Vil trykte medier vinne over algoritmestyrte nyheter og liker-populisme? Jeg håper inderlig det. «Lik og del» er supert, men dype tanker krever tid og ro. Våg å utgi tekster på papir, stå for noe varig, selv om det innebærer risiko. Jo mer samfunnet fylles av upresise nyheter og nettroll, jo viktigere blir redigerte, sakte og kvalitetssikrete medier. Så får framtida vise om min klamring til papiret er like forstokket som da 34 stortingspolitikerne i 1971 stemte mot fargefjernsynet (sic!).

Etter fem givende og intense år går jeg nå av som redaktør. Jeg vil takke foreningen som gir oss frie tøyler. Takk til den solide redaksjonen og sekretærene for godt samarbeid, og takk til forfatterne som generøst har gitt oss verdifulle bidrag. Vi er stolte over å ha presentert en gylden miks av erfarne ringrever, unge debutanter og en jevn fordeling av kvinner og menn. Kulturminnevern er mer enn bygninger, historie og håndverk, det handler også om byplanlegging, offentlig forvaltning og politikk – der premissene legges. Vi prøver å dekke hele feltet, men i et lite blad må ofte gode ideer settes på vent. Ambisjonene begrenses også av frivillighetens rammer, der både vi i redaksjonen og forfatterne gir av sin fritid.

Vår egen Herdis Sletmo overtar stafettpennen som redaktør. Bladet er dermed i trygge hender. Jeg ønsker Herdis lykke til, og måtte pressa gå til evig tid! Så kan vi andre få sitte ned, være stille, lese og tenke selv.

 

Siri Hoem

redaktør