14. SEPTEMBER: Planter til mat og medisin i...
Velkommen til hagen på Vøienvolden gård fra 17.00 - 18.30 Historiske hager avdekker spor av fortidens hagebruk og velmente råd om urter til... Les mer
20. SEPTEMBER: Bygningsverndagen
Alle som kommer innom tunet må registreres med navn og telefonnummer. Skal du ta turen innom? Registrer deg HER allerede nå og vis billetten ved... Les mer
Utleie på Vøienvolden gård
Ønsker du å leie Vøienvolden til en feiring, jobbfest eller et seminar i historiske omgivelser? Vøienvolden gård egner seg godt til både små og... Les mer
prev
next
A+ A A-

LEDER: Knutepunktfortetting

Kolbotn stasjon er omringet av tett bebyggelse. Bygningsmiljøet er totalt forandret og nybygg presser seg mot den gamle stasjonen. Foto: Siri Hoem

Fremtid for fortiden NR. 1 - 2018 (46. ÅRGANG), foreningens medlemsblad, er nå ute. Det sendes ut til alle våre medlemmer og tar for seg viktige saker knyttet til kulturminnevernet i Oslo og Akershus. Redaksjonen arbeider kontinuerlig med å holde seg oppdatert på hva som rører seg i miljøet og ønsker at så mange som mulig skal få innsikt i bladets tematikk. Bladets leder er derfor tilgjengelig på nett. Som medlem i Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus får en tre årlige utgaver i posten.

Knutepunktfortetting

Oslo og Akershus er under press. Fortetting og transformasjon inntar stadig nye tettsteder, der mange hensyn skal forenes: miljømål og marked, mennesker og trafikk, fortid og framtid. Altfor ofte ender fortettingsiveren i tap av eksisterende kvaliteter. Høy utnyttelse i historiske miljøer gir voksesmerter, og lokal politikk braker i hop med overordnete mål for kulturminnevern og naturvern.

Mange kjøper ideen om at «grønn vekst» betyr å bygge høyt og tett inntil togstasjonen. Høy utnyttelse gir dessuten høy fortjeneste. Klimabevisste politikere havner dermed i allianse med utbyggere, til manges frustrasjon. Når «grønn vekst» fører til rasering av historiske miljøer, er man på feil spor. Vekst «innenfra og ut» kan bety knusing. Målet må være både–og: Miljøer med verneverdi sikres, og nybyggene må få en plassering og utforming som tilfører stedet noe positivt uten å svekke eksisterende kvaliteter. Boliger kan ligge et stykke unna stasjonen – folk tåler å gå litt!

God stedsutvikling er ingen enkel kunst. Hvordan forene kulturminne- og naturverdier med bærekraftig vekst? Ett stikkord er tålegrense. Hvor sterk endring er det rom for i spenningsfeltet mellom historisk sentrum og omliggende åkerland og skog? Hvilke kvaliteter er vesentlige og uerstattelige? Det er viktig at befolkningen engasjerer seg – kjærlighet til stedet kan påvirke lokalpolitikken. Likeså må fylkeskommunen og Riksantikvaren bidra. Hvis et planforslag er i konflikt med nasjonale eller vesentlig regionale verdier, kan det fremmes innsigelse med hjemmel i plan- og bygningsloven. Dette er det sterkeste virkemiddelet staten har, foruten fredning. Men da må det brukes! Og respekteres.

Riksrevisjonen avga i 2009 en rapport om hvordan det daværende miljøverndepartementet ivaretok ansvaret for fredete og verneverdig bygninger. Resultatet var dels nedslående. Det manglet en god strategi for å oppnå de såkalte 2020-målene. Revisjonen stilte spørsmål ved om fylkeskommunene og Riksantikvaren i tilstrekkelig grad bruker virkemidlene de har. «Fylkeskommunens bruk av innsigelse innen regulering til spesialområde bevaring begrenses av administrativ ledelse eller politisk nivå i fylkeskommunen.» På landsbasis i 2007 mottok fylkeskommunene 5266 planer som berørte fredete og verneverdige bygninger. Kun 34 av disse, om lag 0,6 %, ble møtt med innsigelse. Det er for lite!

Tross riksrevisjonens hint – regjeringen ønsker mindre statlig innblanding og mer makt til kommunene. Når det fra ministerhold manes til færre innsigelser, er det fare på ferde. Riksantikvaren og fylkeskommunene havner i skvis mellom sitt faglige mandat og politiske føringer. Regjeringen er her på kollisjonskurs med lovens intensjon. Vår demokratiske innretning forutsetter at innsigelsesinstituttet blir brukt. Dette er et sikkerhetsnett som skal sikre nasjonale mål for kulturminnevern, naturvern mv. Hvis de statlige fagetatene finner det nødvendig å fremme innsigelse, er det all grunn til å se kritisk på planforslaget. Myndighetene skal jobbe langsiktig og for fellesskapet. Nasjonale verdier bør som hovedregel ikke forhandles bort, men være premisser for utviklingen.

Tettstedenes historiske identitet må anerkjennes som en vesentlig regional verdi. Stedene har vært sentrum for utvikling av større lokalsamfunn, med konsentrasjon av transportveier, bedrifter og boliger. Stedsnavn, naturgrunnlag og historie gir identitet også til omliggende bygder. Tettstedene er umistelige deler av Norge, de er menneskers ankerfester og turistattraksjoner – forutsatt at de beholder sin egenart. Det bør være mulig å kjenne seg igjen om hundre år i steder som Sandvika, Jessheim og Sundet.

Det må tenkes nye tanker, og det haster! Riving og høyhus midt i historiske stasjonsmiljøer er ikke et godt svar på «det grønne skiftet». Visjoner om kulturminnevern i festtaler og strategidokumenter må følges opp i praktisk politikk. Hvis byråkrater og politikere svikter, må aktivistene trå til. Noen ganger nytter det!

Siri Hoem

redaktør